Nå i disse førjulstider er det snakk om hva alle ønsker seg, for ikke å snakke om presset om å gi den flotteste og fineste gaven. Noen er jo kjempe lette å kjøpe gave til, noen er kjedelige å ordne gave til, mens andre er helt umulig å finne på noe til. Hvor går grensen for at det faktisk er greit å ikke
gi noe hvis folk aldri vet hva de ønsker seg og alltid svarer "jeg ønsker meg ingen ting, jeg!" I år har julegaveidéene strømmet på og det har ikke vært noen store problemer med å finne på både til foreldre og svigerforeldre (som er de vanskeligste å finne på noe til, spør du meg).
Min kjære som jeg bor sammen med vil nok påstå at jeg er den vanskeligste av dem alle. Men etter at jeg ga han en lang liste med både store og små ønsker, kom han fortsatt slukøret hjem etter en skuffende tur til kjøpesenteret.
Jeg syntes alltid at det var så teit når foreldrene mine alltid ønsket seg "snille barn"... Var vi ikke det da? Det tror jeg, med oss var det aldri noe tull (ikke mye hvertfall!). Men nå tenker jeg at det er et ganske fint ønske, riktig nok for de som skal få barn. Jeg har jo en liten en på 5 mndr og han er jo kjempe snill, det blir jo for dumt å kaste bort et ønske når jeg allerede har det jeg ønsker meg... Jeg tror bare jeg ønsker meg sånne vanlige og litt kjedelige ting som folk flest i etableringsfasen gjør - førstepremie i lotto så jeg kan kjøpe meg drømmehuset! Jeg spiller riktig nok ikke lotto men som pappa'n min alltid har sagt "hvis gud ville jeg skulle vinne i lotto, hadd'n slengt inn en kupong"
Gleden i jula er overraskelsen og den kjærlige tanken bak hvert valg en julegave krever. Jeg liker heller å gi gaver, det er så utrolig herlig når man ser at mottakeren virkelig blir glad!
Forresten, HVORDAN er det mulig at alt det fine julepapiret på IKEA er utsolgt allerede?! Det var jo ikke manko på noe, de bare hadde ikke de to eller tre typene jeg ville ha. Jeg trodde jeg var tidlig ute, så feil kan man ta...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar